Hvordan sikrer vi at de mest kreative talentene og de beste formidlerne får plass ved institusjoner som våre? Dette spørsmålet dukker stadig opp med ulike innfallsvinkler. Sist med Frank Aarebrots bortgang like før høstens valg.

I følge På Høyden var det en aktiv instituttleder som sørget for at Norges mest kjente valgforsker og formidler fikk fast stilling ved UiB. Noen mener at med dagens krav til internasjonal publisering og tellekanter er det ikke lenger plass til slike som Frank Aarebrot på Universitetet.

Går vi hundre år tilbake kan vi konstatere at Einstein ikke fikk tilbud om stilling ved Det kongelige Frederiks universitet i Kristiania, til tross for aktive forsøk på å få regjeringen til å finansiere et professorat for det berømte geniet. Den artige og tankevekkende historien rundt dette kan leses i Nils Voje Johansen sin bok Einstein i Norge. I statsbudsjettet for 1921/22 framgår det at «Departementet ser sig under de nuværende vanskelige økonomiske forhold ikke istand til å foreslå noen bevilgning hertil». Forøvrig hadde Einstein heller ikke tilfredsstilt de formelle kravene til professoropprykk under dagens opprykksordning.

Denne uken hedrer vi John Forbes Nash jr. ved å omdøpe auditoriet i VilVite til ”Nash-auditoriet”. Her holdt Nobelprisvinneren i økonomi sitt siste foredrag etter å ha mottatt den prestisjetunge Abelprisen i matematikk 19. mai 2015 sammen med Louis Nirenberg. Prisen mottok de for deres banebrytende arbeid innen ikke-lineære partielle differensiallikninger. Forelesningen på Vil Vite ble hans aller siste. Som kjent døde Nash og hans kone Alice i en trafikkulykke på vei hjem til Princeton etterpå.

John Nash jr. er et eksempel på det eksentriske geniet som ikke uten videre passet inn i et universitetssystem.

Jeg var selv til stede ved Nash sin forelesning i Bergen. Selv om det unektelig var et spesielt foredrag, var det historiene om Nash og hans betydning som fascinerte mer enn innholdet og framføringen vi opplevde den dagen. Sylvia Nasar sin gode bok A Beautiful Mind (filmatisert med Russell Crowe i hovedrollen) gir et nyansert og interessant bilde av Nash sitt kompliserte og tragiske liv. Selv Svenska Akademien sjekket nøye opp om Nash overhode var mentalt i stand til å motta Nobelprisen før de bestemte seg for å tildele han den i 1994.

Einstein og Nash var begge internasjonale superstjerner som fikk stillinger ved henholdsvis Institute of Advanced Study og Princeton University. Frank Aarebrot har vært en fantastisk formidler som har gitt hele nasjonen kunnskap og bidratt til å framheve Universitetet i Bergen. Slik sett er Aarebrot et godt eksempel på at et universitets omdømme i stor grad skapes av våre beste og ikke av «gjennomsnittet». På den annen side er oppgavene våre innen utdanning, forskning, innovasjon og formidling så store at vi ikke kan overlate dem til noen få genier.

Men kan vi få til begge deler? Det er grunnlaget for det innledende hypotetiske spørsmålet.

Her er noen korte refleksjoner rundt rekruttering. For det første etterspør vi personer som både kan forske, utdanne, formidle, og helst ha et snev av sosiale og administrative gener når vi lyser ut akademiske stillinger åpent. Originale personer når sjelden høyt på alle disse parameterne. Med mindre de allerede har dokumentert å være eksepsjonelle forskere, foretrekker vi kanskje det sikre og satser på personer som kan bidra til felleskapet på alle områder?

For det andre foretrekker vi gjerne personer som ligner litt på oss selv, og helst står på det samme syn på hva god vitenskap er. Det fører lett til selvrekruttering og konformitet, noe som selvfølgelig over tid er ødeleggende for et vitenskapelig miljø. Et universitet, kanskje endog et stort institutt, bør ha som en del av sin ære å huse en professor som verken mener eller sier det som er etablert sannhet i faget.

Det blir hevdet at det er systemet som står i veien for å rekruttere de mest originale personene. Det tror ikke jeg.

Jeg tror at det i hovedsak er oss selv som hindrer at vi tør å satse på slike kandidater. Og alle er jo enige om at feilrekruttering er kostbart på alle måter?

Problemet er nok i hovedsak å greie å identifisere potensialet til de eksepsjonelle, og akseptere at ikke alle bør eller kan bidra likt til alle deler av vår virksomhet. Mye kan vinnes, tror jeg, om vi kan fremelske en kultur som aksepterer og trives med diversitet i ferdigheter, meninger og personligheter, og dermed i ansvar og oppgaver.

Det finnes et bilde for dette: den gang de første flercellede organismene oppsto for omtrent en milliard år siden, så var deres viktigste fordel fremfor de encellede at cellene i et team kunne spesialisere seg til ulike ferdigheter, mens de encellede måtte være like gode i alt, og eksperter på ingen ting.

Jeg tror det er viktig å reflektere over hvem og hvorfor vi rekrutterer til yrke som forsker, formidler, mentor og lærer.

Hver gang vi tilsetter en ny førsteamanuensis eller professor er det en stor investering på vegne av hele samfunnet. Samtidig må institusjoner som våre ha takhøyde for at ikke alle passer like godt til å gjøre alt vi er pålagt, men samtidig kan være eksepsjonelle på sin måte!