I mai i år leverte Underdal-utvalget sin rapport om «Stillingsstruktur ved universiteter og høyskoler».

Denne rapporten er nå til høring ved Universitetet i Bergen, og fakultetet skal i løpet av denne uken skrive et svarbrev til universitetsledelsen.

Dette er en mye viktigere sak enn det kan se ut til, og jeg anbefaler alle å lese Kjell Erik Lommerud sitt innlegg i På Høyden om «Færre gode jobber i akademia?».

Jeg har lyst til å trekke fram to sider ved rapporten som er interessant for oss.

Det første gjelder det som blir kalt «Forsker-lektor stigen» (FL-stigen).

I rapporten blir det sagt at:

«Denne konstruksjonen har som formål (1) å gi forskere og undervisere i sektoren flere mulige karriereveier, og (2) å gi institusjonene større fleksibilitet i utnyttelsen av arbeidskraft, særlig til de store primæroppgavene forskning og utdanning.»

Dette høres i og for seg bra ut. Men:

Det kan fort bli vanskelig å skille FL-stigen fra professor-stigen. I professor-stigen er som alle vet forskning og undervisning likestilte.

Nå er ikke lektor en stillingskategori vi bruker ved vårt fakultet. Til gjengjeld har vi etterhvert ganske mange faste forskere. Fra juni 2017 til 2018 økte antallet fra fire til 24.

Dette er dermed blitt en stor stillingskategori for oss.

Vi må både være tydelig på karriereutvikling, finansiering, og ikke minst hvorfor faste forskere er viktige for oss.

Det er bra at utvalget lager et klart skille mellom forskerstigen og professorstigen, og at forskere gis mulighet for å kvalifiser seg til undervisningsstillinger.

Men samtidig åpner utvalget opp for at personer i forskerstigen kan «gli» over i professorstigen, uten gjennom å søke stillinger som er lyst ut åpent.

Rapporten definerer heller ikke klart hva som er formålet med FL-stigen.

Slik fakultetet har praktisert faste forskerstillinger fram til nå, dreier dette seg om det som på engelsk blir kalt «staff scientists».

Formålet med disse stillingene er å bygge eksternfinansiert forskningsaktivitet i en forskningsgruppe – vanligvis ledet av en professor.

Slik jeg leser det roter Underdal utvalget dette til med sitt forlag til en FL-stige.

Utvalget bidrar dermed heller ikke til å løse et presserende problem i sektoren som midlertidigheten i forskerstillinger nettopp representerer.

Et annet forslag i rapporten er å innføre et topptrinn i professorstigen kalt «fakultetetsprofessor»:

«… med faglige krav som ligger over det som kreves i dagens ordinære professorstillinger».

Rapporten erkjenner dog at:

«En variant av et slikt nivå er allerede lagt inn i dagens stillingskodesystem, men dette nivået er relativt lite brukt».

Ved vårt fakultet blir denne stillingskoden (kode 1404) brukt aktivt.

Dette er en stillingskode brukt for professorer i faglige lederstillinger, vanligvis senterledere, og må ha spesiell godkjenning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

I tillegg har UiB en særavtale framforhandlet med organisasjonene, som gir grunnlag for betydelig høyre lønn for prosjektledere i prestisjefylte prosjekt.

Så da er spørsmålet om vi virkelig ønsker og trenger en ekstra stillingskategori som skiller seg ut fra dagens professortittel?