Det ligger et alvor over nyhetene som er kommet den siste uken, ikke bare for UiB, men for store deler av norsk akademia. Vi har akkurat kommet oss ut av en pandemi med de utfordringer det innebar for studenter og ansatte. Vi var begynt å legge planer med budsjetter som i utgangspunktet var stramme, men med høye ambisjoner om å hente inn ekstern finansiering i sterk konkurranse. Med en viss forhåpning så vi også frem til revidert statsbudsjett. Dette innebar i prinsippet ingen forbedring selv om det tilbakeføres noen midler knyttet til pensjonspremien for BOA (Bidrag- og Oppdragsfinansiert Aktivitet) – noe som etter min oppfatning kun er en tilbakebetaling på noe som i utgangspunktet var en feil. I tillegg innførte de et effektiviseringskutt på reiser på et tidspunkt når utsatte konferanser endelig blir satt opp igjen, og kolleger prøver å hente inn kontaktflaten som var blitt tynnslitt under pandemien.

Torsdag sist uke kom så den ubegripelige nyheten om at statsråden har grepet inn og gitt hele styret i Norges Forskningsråd sparken. Begrunnelsen er uenighet om hvilke budsjettekniske virkemidler Forskningsrådet har myndighet til å bruke. Statsråden har i stedet satt inn et interimsstyre bestående av fem personer som «skal ordne opp». I hva? Beslutningen skulle nemlig vise seg å få umiddelbare konsekvenser for oss: prosjekt som er i forhandlingsfasen hos NFR er stoppet og vil dermed bli forsinket. Det vil igjen medføre senere oppstart enn estimert på flere prosjekter. Dette er svært dårlig nytt. Forskningsrådet har bevilget midler til prosjektene på et solid faglig grunnlag, planlegging og forberedelser var i gang og kun en siste signatur manglet.

I vår sektor er langsiktighet essensielt. Utdanning og forskning er langsomme prosesser og uten forutsigbarhet er det vanskelig å drive virksomheten vår. Denne grad av usikkerhet skaper ikke bare uforutsigbare forhold på kort sikt, men skaper usikkerhet om fremtiden. Hvilke ambisjoner har regjeringen for norsk forskning? Skal vi oppfordre våre unge talenter til å satse på en forskerkarriere? Vår rektor bruker ofte begrepet kunnskapsberedskap. Det er et godt ord. Denne beredskapen har Norge hatt bruk for i pandemien, for å løse klimautfordringene og i det grønne skiftet. Vi vet vi vil få bruk for den i den store omstillingen samfunnet må gjennom de neste tiårene.

Gjennomgangen av Forskningsrådets økonomi er neppe godt nytt i et slikt perspektiv og det er grunn til å være spesielt bekymret for den rent nysgjerrighetsdrevne forskningen som allerede har svært trange kår. I skrivende stund er det derfor svært vanskelig å se konturene av annet enn at regjeringen mangler ambisjoner for forskning.

Min forventing til en Forsknings- og høyere utdanningsminister er at hen har ambisjoner og jobber for å sikre gode vilkår for sine ansvarsområder. I stedet merket jeg meg statsrådens ord om at «dette kommer helt klart til å merkes». Dessverre har de siste månedene mer enn antydet at det ikke er godt nytt.