Hvor lang er en lang linje?

For noen år siden kom det en stortingsmelding med tittelen «Lange linjer – kunnskap gir muligheter».

Jeg likte tittelen: For meg spiller uttrykket lange linjer på langsiktighet, noe som er helt essensielt for å lykkes i forskning.

I innledningen sto det:

«All fremragende forskning vil kunne bli relevant før eller siden. Derfor er det viktig å ha grunnforskning av høy kvalitet».

Det kan være mitt innspill til høringen av ekspertutvalgets rapport om finansiering av universitet og høyskoler (det såkalte Hatlen-utvalget). Ved gjennomlesing av rapporten etterlates nemlig et inntrykk av at det i hovedsak er utdanning en vil satse på, ikke forskning.

Man argumenterer blant annet for indikatorer på utdanningsfeltet, men mener at disse ikke virker inn på forskningssiden. Jeg mener dette er feil.

Indikatorer virker, de skaper oppmerksomhet om hva man vil fokusere på – og hva man vil oppnå. Sett i sammenheng med signalene nå får, som klart indikerer at det ikke er noen grunn til å tro at den totale rammen for sektoren blir større, er det grunn til bekymring.

Som jeg retorisk spurte i forrige dekanblogg: Hvilke prioriteringer har denne regjeringen for norsk forskning?

Skal vi beholde og utvikle sterke forskningsmiljø trengs det klare signal om ambisjoner, langsiktighet og arbeidsdeling i sektoren, men også en incentivordning der forskningen får en tydelig plass.

Og apropos «lange linjer»:

Denne uken har vi hatt den gleden av å ha besøk av fjorårets Abelprisvinner László Lovász fra Eötvös Loránd Universitet i Budapest. Abelprisen er en internasjonalt anerkjent matematikkpris som hvert år deles ut av Det Norske Videnskaps-Akademi. Prisen er oppkalt etter den norske matematikeren Niels Henrik Abel, og er en anerkjennelse av vitenskapelige bidrag som er av eksepsjonell dybde og betydning for matematisk fag.

Komiteen som utpeker vinnerne, består av fem medlemmer som er fremragende forskere innenfor det matematiske fagfeltet. Siden 2018 har Hans Munthe-Kaas fra Matematisk institutt hos oss ledet komiteen. Dette er en viktig årsak til at de fleste vinnerne også tar turen hit til UiB for å gi en Abel-forelesning.

Så også i år.

Lovász fikk prisen i 2021 sammen med Wigderson, som begge har vært ledende krefter innen teorien om beregningskompleksitet. Feltet handler om hastigheten og effektiviteten til algoritmer. Arbeidet til László Lovász og Avi Wigderson hadde sin spede begynnelse på 1970-tallet, og jeg antar at få, om noen, den gangen skjønte hvilken betydning forskningen ville få.

For i dag er dette et område som er særdeles viktig. Blant annet fordi det gir det teoretiske grunnlaget for informasjonssikkerhet. Og det minner meg om utsagnet i stortingsmeldingen nevnt innledningsvis:

Skal Norge rigge seg for fremtiden må forskerne få muligheter til å drive grunnforskning gjennom virkemiddelapparatet.

Her tenker jeg på programmer som eksempelvis Forskningsrådets ordning for frie prosjekter (FRIPRO) og SFF.  I lys av behovet for langsiktig satsning er kutt og utsettelser ikke bare uønsket, men noe som kan få langsiktige skadevirkninger.

Vi kan håpe at oppmerksomhet og historier som for eksempel Lovász forskning illustrer: Grunnforskning, langsiktighet og kvalitet – i kombinasjon – må bli tatt hensyn til når man skal vurdere forskningens betydning for Norge de neste tiårene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.