Forrige uke arrangerte UiB den første i det som trolig blir en årlig rekke av bærekraftskonferanser. Dessverre gikk jeg glipp av denne fordi jeg skulle delta på en delegasjonsreise til CERN. Men det er forbindelser mellom disse to, som jeg vil komme tilbake til under.

Bærekraftsbegrepet har fått veldig vind i seilene i de siste årene, ikke minst godt hjulpet frem av FN. Der har de store målene for årtusenskiftet (som ligger bak oss), «Milennium Development Goals», blitt erstattet av det mer tidløse begrepet «Sustainable Development Goals».

Dette handler ikke først og fremst om utvikling av den fattige delen av verden, men av alle samfunn og nasjoner. Norge har store oppgaver foran oss på veien mot bærekraftsamfunnet, og Norge har også en rolle å spille i hvordan verden skal bli mer bærekraftig.

Fakultetet vårt har vært opptatt av dette lenge, selv om vi ikke har brukt ordet bærekraft så flittig.

Bærekraft er en viktig felles dimensjon i fakultetets tre hovedsatsninger marin, klima og energi. Samtidig erkjenner vi at vi ikke oppnår store samfunnsendringer ved hjelp av naturvitenskap og teknologi alene, vi trenger også kultur- og samfunnsfagene, jussen og hele universitetets bredde.

Derfor gleder vi oss over at UiBs tre hovedsatsninger er nettopp globale samfunnsutfordringer, klima og energiomstilling og marin.

Det er godt å tenke på at UiB har bestemt seg for å bidra til å gjøre både vår region, landet og verden litt bedre. Da skal vi både utnytte at de mange forskjellige fagene kan bidra med ulike perspektiver, og at en kjerneverdi for et universitet er at vi har lov å være uenige.

Det er en av våre viktigste oppgaver helt ned på nivået til den enkelte forsker: Å ikke gi seg på sin oppfatning bare fordi de fleste mener noe annet. At noen mener noe annet enn deg, bør være en ansporing til din egen tenkning og forskning. Og vi som ser på, skal glede oss over diversiteten i tilnærminger.

Både Vestlandet, Norge og verden trenger et mylder av forslag og synspunkter, og i dette mangfoldet ved UiB kan vi dyrke frem de beste nye ideene.

Så til CERN.

Sammen med prorektor Margareth Hagen, instituttleder Øyvind Frette og en delegasjon fra UiO ledet av rektor Svein Stølen, besøkte jeg CERN 8. februar.

CERN er ”Big science” (store budsjett, staber, maskiner og laboratorium), men aller mest et fantastisk eksempel på fredelig nasjonalt samarbeid for å utforske universets mysterier.

Dette gjør også CERN til en modell for bærekraftmål 17, som omhandler internasjonalt partnerskap for å nå målene. Det er interessant å lese hvordan CERN selv ser på bærekraftmålene som betydningsfulle, og at de bidrar til oppnåelsen av 5 av de 17 målene.

Bidragene til utvikling av medisinsk teknologi og innovasjon er kanskje det mest åpenbare:

Fysikken som blir utviklet gjennom eksperimentene i partikkelakseleratorene ved CERN er langt på vei uforståelig for meg, og sikkert de fleste. Men det er vanskelig å ikke la seg fasinere av de grunnleggende spørsmål i grensen mellom fysikk og filosofi en ønsker å besvare, som hvor kommer vi fra, og hva består vi av.

CERN representerer nysgjerrighetsdrevet forskning på sitt beste. Vi skal heller ikke glemme at dette har latt seg realisere gjennom langvarig internasjonalt samarbeid. Når en besøker CERN er det vanskelig å ikke bli slått av hvor dedikerte forskerne er til sine forskningstema og eksperiment.

Samtidig er det ingen tvil om den enorme avkastningen samfunnet har av denne typen teknologi-drivende forskning – for eksempel gjennom utviklingen av internett – og innovasjoner i medisinsk teknologi. Jeg tror vi alle skal være glade for at det er stor oppslutning om å finansiere CERN, hvor altså Norge bidrar betydelig. Vi fikk vite at Norge gjennom vår nasjonale kontigent faktisk bidrar mest per capita, noe vi har all grunn til være stolte av!

Det å komme ned i den 27 km lange LHC partikkelakseleratoren (vi var nede ved både Atlas og Alice detektorene), er unektelig veldig imponerende. For en uforstående er det nesten ubegripelig at all kablingen og alle instrumentene henger sammen som de skal!

Dersom jeg skulle ønske meg noe mer ut av UiB sin tilknytning til CERN, er det at fagmiljøene ved vårt fakultet er representert med enda flere entusiastiske masterstudenter og unge forskere ved denne fantastiske forskingsinfrastrukturen.