Hvordan skal UiB styrke sin posisjon som et internasjonalt forskningsuniversitet?

Dette var hovedtemaet under styreseminaret forskningens kvalitet og rammer – onsdag i forrige uke. Jeg skal ikke forsøke å gi en objektiv oppsummering av møte, men jeg sitter igjen med noen refleksjoner jeg gjerne deler.

For det første var det en generell diskusjon om hva kvalitet i forskning er og hvordan vi måler dette. Generelt mener jeg at forskerne selv er de beste til å avgjøre hva kvalitet betyr innenfor de enkelte fagtradisjonene. Så vil jeg mene at publiseringsindikatoren kan nettopp være en god indikator på kvalitet.

For vårt fakultet mener jeg likevel det viktigste er hvordan vi evner å hente inn prestisjefylte prosjekt av typen SFF, SFI, og ERC.

For våre fag mener jeg dette er et godt mål på at vår forskning blir oppfattet å ha høy kvalitet, er vesentlig, og får gjennomslag.

Den viktigste faktoren for å vinne slike prosjekt er selvfølgelig at vi har særdeles dyktige forskere. I tillegg er min erfaring at de som får gjennomslag har egendriv, dedikasjon, og tørr å feile.

Spørsmålet er hvordan vi som institusjon bedre kan legge til rette for at så mange som mulig av våre forskere vinner de store konkurransene: Dette er garantert langsiktig arbeid, men hovedbudskapet er at vi må bli bedre på å utvikle egne forskningstalenter og gjennomføre gode rekrutteringsprosesser.

Dette betyr ikke minst at vi må jobbe langt mer systematisk med karriereutvikling og CV-bygging for yngre forskere.

En av UiBs fremste forskere er Thomas Arnesen som har bakgrunn fra Institutt for molekylærbiologi. Nå holder han til på Institutt for biomedisin hvor han har etablert Arnesen lab. I 2017 mottok han ERC consolidator grant.

I et glimrende innlegg fortalte Arnesen om sitt langsiktige arbeid for å hente inn ERC-consolidator grant. Arnesen søkte fem ganger før han endelig fikk tilslag. I denne prosessen gikk han fra å være «very good» til å bli evaluert som «outstanding».

I hver runde tok han med seg læring til neste søknad slik at han til slutt – etter eget utsagn – overoppfylte det evaluatorene forventet av søknaden.

Han var veldig tydelig på at institusjonen burde stille tydeligere krav til enkeltforskerne. For å nå opp i EU-programmene er det dessuten nesten en forutsetning at vi henter inn forskningsrådsprosjekt, og at Forskningsrådet blir brukt som læringsarena for søke ERC.

Vi vet at i neste SFF-runde er det et krav om at prosjektleder skal være på nivå med ERC consolidator grant eller advanced grant.

I det lange løp trenger vi mange flere som når gjennom med ERC starting grant. For disse vil legge grunnlag for framtidige sentre, og hvordan forskningen ved fakultetet skal utvikle seg videre. Derfor er jeg skuffet over at det bare var en søknad fra fakultetet i denne runden.

Dette må vi jobbe mer med.

Skal vi lykkes som et internasjonalt forskningsuniversitet må vi fremstå som en vital institusjon, med ambisiøse og sultne yngre forskere.

Derfor forstår jeg hvorfor UiO valgte en strofe fra Bob Dylans sang Forever young da de satte navn på rapporten fra sitt Scientific Advisory Board i 2014.

Rapporten «Build a ladder to the stars» er fortsatt nyttig lesing – også for oss som er ansatt ved UiB:

May you build a ladder to the stars

 And climb on every rung

 May you stay forever young

Forever young, forever young