Manglende kjønnsbalanse ved fakultetet vårt er et problem. Mens 42 prosent av våre studenter er kvinner, finner vi at bare 21,7 prosent av de fast vitenskapelig ansatte ved fakultetet er kvinner.

For ordens skyld:

Skal vi kunne snakke om kjønnsbalanse innen en gruppe bør begge kjønn være representert med minst 40 prosent.

Siden 2015 har MatNat-fakultetet ved Universitetet i Oslo (UiO) ledet prosjektet Female Researchers On Track (FRONT). Målet er å skape en langsiktig kulturendring og kjønnsbalanse ved fakultetet.

På dette området har MatNat-fakultetene ved UiO og Universitetet i Bergen mange av de samme utfordringene. Det var derfor med stor interesse at jeg var sammen med delegasjon fra Universitetet i Bergen deltok ved avslutningskonferansen for FRONT, 9. november.

Ikke minst for å finne ut om MatNat-fakultetet i Oslo hadde lærdommer og erfaringer fra prosjektet vi kunne bruke. Og det var det!

Noe går av seg selv. De siste årene har vi hatt et høyt antall kvinner blant studentene. I det lange løp vil dette føre til at kjønnsbalansen blir bedre.

Men:

Dette vil minst ta 30 år – som er aldersforskjellen mellom uteksaminerte kandidater og gjennomsnittsalderen for professorer. Forutsetningen er at selvsagt at det ikke er mekanismer som systematisk favoriserer menn i karriereløpet mot professorat.

Jeg tenker det finnes noen forklaringer på at andelen fortsatt er lav:

• Kvinner trekker seg ut av racet på grunn av familieforpliktelser
• Vi har for stor tro på meritokratiet, altså at vi alltid velger de flinkeste uten at kjønn påvirker vår vurdering
• Akademia har en historie som er preget av mannens tankesett. Har dette skapt en ubalanse på toppen av hierarkiet?

Jeg har ikke innsikt nok til å peke på enkelt-mekanismer som skulle tilsi hvorfor kvinner er underrepresentert i våre fag, utover tradisjoner.

Men jeg er enig med utdanningsdekan Solveig Kristensen ved MatNat-UiO. Hun sier at:

«Vedvarende kjønnsskjevhet i akademia er å betrakte som et akademisk problem. Dette krever særskilt oppfølging fra ledere og ansatte i sektoren.»

Vi trenger kjønnsbalanse for å sikre balanse i perspektivene i forskning og undervisning, vi trenger gode rollemodeller og synlige kvinnelige forskningsledere.

Jeg er sikker på at reglene for moderat kjønnskvotering – slik de er praktisert i dag – ikke er tilstrekkelig for å oppnå kjønnsbalanse i våre fag i løpet av en rimelig tidshorisont.

Vi er nødt til å innføre sterkere virkemidler.

For eksempel at minst en kvinne skal være rangert før man kan tilsette i en utlyst, fast vitenskapelig stilling.