Norge har stort sett et godt regulert arbeidsliv hvor den enkelte arbeidstaker har rettigheter og plikter som skaper forutsigbarhet og tillit. Dette er en viktig kvalitet ved det norske samfunnet.
Samtidig konkurrerer forskningsinstitusjonene på et internasjonalt arbeidsmarked, hvor oppfatning av rettigheter og plikter ikke nødvendigvis samsvarer med norsk regelverk.
De siste årene har fakultetet rekruttert omlag 70 prosent internasjonalt i vitenskapelige stillinger, inkludert rekrutteringsstillinger. Dette er bra fordi det betyr at vi er internasjonalt attraktive, og fordi vi stadig får tilført svært verdifull kompetanse.
Parallelt med dette er vårt fakultet helt avhengig av at noen forsker på heltid for å kunne håndtere mengden med eksternfinansierte prosjekter fakultetet er helt avhengig av. Dette har vi i stor grad fått til gjennom å tilsette forskere i midlertidige stillinger.
Men denne utstrakte bruken av midlertidighet i vår sektor er ikke i samsvar med nasjonale politiske føringer. I årets etatsstyringsmøte mellom Kunnskapsdepartementet og UiB ble følgende klare melding gitt:
«Allerede i 2013 ble UiB pålagt å utarbeide en egen handlingsplan for å få ned andelen midlertidige ansettelser. Likevel har andelen midlertidige i undervisnings- og forskerstillinger ligget nærmere 25 prosent i mange år. Departementet ser alvorlig på denne utviklingen og ber om en detaljert redegjørelse med analyse, konkrete mål og fakultetsvise tiltak i Årsrapport (2017–2018).»
For å bidra til å nå det politiske målet om å redusere midlertidigheten i sektoren har fakultetet nå utarbeidet en handlingsplan for redusert bruk av midlertidige stillinger. Denne skal behandles i fakultetsstyret 8. november. Hovedregelen planen er basert på, er at engasjement utover to år skal føre til tilsetting i fast stilling.
Samtidig gir handlingsplanen tydelig prosedyrer for hva som skjer når grunnlaget for tilsettingen forsvinner gjennom bortfall av ekstern finansiering.
Dersom planen blir vedtatt tror jeg den vil bli et svært godt verktøy for å redusere midlertidighet ved vårt fakultet. Et vesentlig poeng er at mer forutsigbarhet for den enkelte forsker vil gjøre det lettere å rekruttere og holde på de beste forskertalentene.
Jeg tror òg at det på litt lengre sikt blir viktig å utvikle gode karriereveier for forskerstillinger ved institusjonene. Et slikt arbeid er nå på trappene gjennom et departementsoppnevnt utvalg som skal gjennomgå stillingsstrukturen i høyere utdanning.
Samtidig må vi overvåke hvordan de nye reglene påvirker vår evne til å være en ledende internasjonal forskningsaktør.