De siste ukene har det pågått en heftig diskusjon i media om hva som er relevante utdanninger. Diskusjonen startet etter at Frp, Sp, og Ap ble enige om å stille krav til regjeringen om endringer i finansieringsmodellen.
Disse partiene ønsker blant annet å innføre et nytt insentiv basert på hvor mange studenter som får relevant jobb etter endt studie.
Det er selvfølgelig helt legitimt at staten stiller krav til hvordan de store summene som går til sektoren vår blir brukt. Det er heller ikke rart at det blir stor diskusjon i en sektor hvor interessene spriker.
Jeg er likevel overrasket over at så mange representanter fra høyskolesektoren og de «nye» universitetene synes det konkrete forslaget fra flertallet i Stortinget er en god idé.
For meg er det opplagt at hva som legges i «relevant jobb» metodisk må være vanskelig å måle. Dette er også en parameter som i stor grad vil være kortsiktig konjunkturavhengig, -neppe et godt mål å løpe etter for en sektor som av natur må tenke langsiktig (det er nok å minne om at et masterstudium normalt tar 5 år).
Det betyr ikke at arbeidslivsrelevans er uviktig. Tvert i mot er vi som fakultet blitt langt mer bevisst på at utdanningene våre skal treffe et arbeidsmarked.
Derfor har fakultetet en tett dialog med næringsklyngene, vi har opprettet flere siv.ing.-program og profesjonsstudier, vi er opptatt av praksis og det vi kaller overførbare ferdigheter og generell kompetanse i alle studieprogram.
Et grunnleggende trekk i alle utdanningene ved fakultetet er likevel at de har solid disiplinfaglig kompetanse i bunn. Dette mener jeg er nødvendig for at våre kandidater skal være relevante og fleksible i møte med et arbeidsmarked som stadig endrer seg.
For litt over ett år siden sa statsministeren Erna Solberg i en tale på Finansnæringens dag at
«– Vi vet at kompetansebehovet vil være annerledes i framtiden. Hvordan skal vi klare denne omstillingen uten at enkeltmennesker skyves ut av arbeidslivet? Jo, vi må investere mer i mennesker, i deres kunnskap og kompetanse»
Det synes jeg er flott sagt. I samme tale sa hun også:
« – Det er for eksempel et paradoks at vi har mange ledige med IKT-utdanning, samtidig som vi har mange ledige stillinger. Det kan tyde på at utdanningen ikke treffer arbeidslivets behov»
En god forklaring på paradokset er gitt av instituttleder ved Informatikk, Pinar Heggernes, som sier at det ikke er likegyldig hvilken IKT-utdanning en velger.
Det er antagelig et problem at sektoren i for stor grad lar seg friste til å tilby lettvinte utdanningsprogram. Men det er ingen enkel vei til solide realfaglige utdanninger. For eksempel innen IKT som Pinar skriver:
«De av IKT-studiene vi trenger må inneholde massevis av programmering, samt solide komponenter av algoritmer, IKT-sikkerhet, maskinlæring, maskinarkitektur og datanettverk.»
Det er og må være et soleklart mål at fakultetet skal utdanne kandidater som får gode jobber etter endt utdanning. Vi ønsker til og med at mange av våre kandidater skal være med å skape nye arbeidsplasser.
En forutsetning for dette er at våre kandidater har solid disiplinkompetanse i grunnleggende fag som matematikk, fysikk, kjemi og informatikk.
Samtidig er vi også fullt klar over at våre kandidater også må ha andre ferdigheter enn de rent faglige, og at de må møte «praksis» i studiene. På den måten utdanner vi studenter som er «relevante» og attraktive for et arbeidsliv i endring.