I siste fakultetsstyremøte ble «Policy for bruk av vitenskapelige stillinger» behandlet.

Utgangspunktet for rapporten er et ønske om å sikre en mer strategisk bruk av vitenskapelige stillinger. Arbeidsgruppen har gjort en grundig jobb med å beskrive de ulike stillingskategoriene – hvordan de blir brukt i dag og utfordringer knyttet til de ulike kategoriene.

Vi sier ofte, og med rette, at de ansatte er institusjonens viktigste ressurs.

I tillegg representerer ansettelser en stor investering for enhetene. Jeg tror de fleste er enige om at vi skal ha så gode rekrutteringsprosesser som mulig.

Selvfølgelig skal rekruttering være basert på åpne og transparente prosesser hvor kvalifikasjonsprinsippet gjelder. Men jeg mener likevel vi fortsatt har mye å hente på å bedre alle deler av ansettelsesprosessene.

Viktige spørsmål er:

• Hvordan får vi de beste søkerne?
• Hvordan sikrer vi at vi utnytter handlingsrommet nytilsettinger utgjør, også på tvers av institutter?
• Hvordan sikrer vi kjønnsbalanse og mangfold?
• Hvordan bevisstgjør vi de ulike behovene i samfunnsoppdraget vårt (forskning, utdanning, innovasjon, etc) i rekrutteringsprosesser?

Rapporten svarer på noen av disse spørsmålene, men langt fra alle.

Vi skal jobbe videre med dette som grunnlag for en policy for bruk av vitenskapelige stillinger.

Et slikt arbeid må også bidra til at våre ansatte får gode karriereveier og utviklingsmuligheter.

Siden 2006 har andelen forskere ved fakultetet økt fra tre prosent til 15 prosent av de vitenskapelige stillingene. Vi har fått innstegsstillinger som en ny stillingskategori. Vi har hatt en stor debatt om bruk av postdoktorstillinger.

Dette har ført til mye ryddearbeid og klargjøring av hva vi vil med disse stillingen. For eksempel vedtok fakultetsstyret en policy for bruk av postdoktorer i 2016, og i 2017 fikk vi en handlingsplan for redusert bruk av midlertidige stillinger.

I 2017 forsøkte Underdal-utvalget å rydde opp i uklare stillingsstrukturer og karriereveier i akademia uten å lykkes. I etterkant av dette har UHR nedsatt en ny gruppe ledet av Anne Husebekk for å utvikle «En helhetlig stillingsstruktur i akademia».

Det såkalte Stillingsstrukturutvalget identifiserer følgende hovedutfordringer i dagens struktur:

• Midlertidighet og uforutsigbare karriereveier
• Lite fleksible karriereløp med ulik prestisje og uklare kompetansekrav
• Barrierer for mobilitet ut av og inn i akademia

Utvalget anbefaler blant annet å utrede videre en fagstøttestige som ble foreslått av Underdal-utvalget.

Et annet forslag fra utvalget er å innføre én toppstilling (professor) for de tre karrierestigene vi har i dag (forskerstigen, forsker- og undervisningsstigen, undervisningsstigen). Dette har alt møtt motbør,  blant annet fra Forskerforbundet. Det blir derfor spennende å se hvordan Stillingsstrukturutvalget blir tatt videre etter høringsfristen 23.august.

Jeg har også registrert at den akademiske friheten er blitt utfordret i det siste.

Skal det være slik at professorer som ikke har publisert de siste fem årene skal ha lik rett til forskningstid som yngre forskere og førsteamanuensiser som skal bygge sin karriere?

Dette er et kontroversielt tema, men vel verdt å tenke over.

I alle fall skal en snart «dekan emeritus» bruke litt tid til å tenke over dette framover.

Uansett tror jeg vi alle kan være enig i Stillingsstrukturutvalget når de sier at:

Akademia må være en attraktiv arbeidsplass for unge talenter. Akademia skal være et sted der kunnskapen dyrkes, der hypoteser genereres og testes, der unge mennesker blir utdannet til et arbeidsliv i og utenfor akademia og der det skal være gode vilkår i et helt arbeidsliv. Dette fordrer en godt gjennomtenkt og velutviklet stillingsstruktur.