Det er ingen uenighet i forskningsverdenen om at svindel av typen fabrikkering av data og plagiering av andre forskeres resultater ikke er akseptabelt. Når slikt blir oppdaget resulterer det i tap av anseelse og i verste fall til domfellelse.
Mange mener at Norge mistet sin uskyld på dette området med den såkalte Sudbø-saken i 2006.
Når det gjelder ren forskningssvindel var kanskje det tilfelle, men Norge har dessverre solide eksempler på uetisk og kontroversiell forskningspraksis før Sudbø-saken dukket opp.
Dette er godt dokumentert.
En av våre mest framtredende forskere, Amauer Hansen, ble for eksempel dømt for å ha smittet leprabasillen på en pasient uten at det var gitt samtykke til dette. Et annet eksempel som i dag ville bli betraktet som høyst kontroversiell og uakseptabel, er forskningen på rasehygiene, eller eugenikk.
Norge har en forskningsetikk-lov som definerer «vitenskapelig uredelighet». Denne loven skal bidra til at forskningen skjer innenfor anerkjente normer.
Selv om det er et fåtall forskere som bedriver direkte forskningssvindel, er det mekanismer i forskningssystemet som lett kan lede til uheldig forskningspraksis.
Her må vi ikke være naive.
I en retrospektiv leder-kommentar til Sudbøsaken, i Tidskrift den Norske Legeforening, står det at:
«Forskere er neppe blitt mindre etiske enn før. Det som har endret seg mest de senere årene, er forventningene til deres produktivitet og effektivitet. Slike forventninger kan være gode inspirasjonskilder, men kan også gi farlige bivirkninger.»
Tidligere i år publiserte prosjektet «Forskningsintegritet i Norge (RINO)», sin tredje delrapport, som i Dagbladet fikk omtale under tittelen:
«Konkurranse bringer ikke alltid fram det beste – I forskningen har det blitt et problem».
Rino prosjektet viser at det er stor enighet om at så kalte «uredelige praksiser» (fabrikkering, forfalskning og plagiering) er uakseptabelt, men at det er en stor gråsone av «diskutable praksiser» hvor holdningene i fagmiljøene spriker. Dette dreier seg om alt fra «gaveforfatterskap» til oppdelinga av forskningsresultat i mange publikasjoner («salamisering»).
Et av målene med RINO-prosjektet har vært å se på opplæring i forskningsetikk som et forebyggende tiltak for å forhindre dårlige praksiser. Selv tror jeg at et tydelig ledelsesfokus er nødvendig.
Opplæring i forskningsetikk har lenge vært en obligatorisk del av PhD-utdanningen ved Universitetet i Bergen, men RINO-resultatene tyder på at det ikke er nok å snakke med PhD-studentene om dette. (UiBs forskrift for phd-utdanning § 7-3: Opplæringsdelen skal inneholde vitenskapsteori og etikk med et omfang som gir minst fem (5) studiepoeng.)
Hvordan kan vi så få forskningsetikk inn i hverdagen til alle våre ansatte?
Ved MatNat er vi opptatt av å ha en god HMS-kultur, og jeg tror vi har lykkes i å få opp bevissthet om hvor viktig HMS-arbeidet er. Kanskje forskningsetikk burde bli en del av vårt systematiske HMS-arbeid?
I tillegg til at vi har klare insentiver i finansieringssystemet som kan bidra til diskutable praksiser, har vi også lovfestet at «Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet», som gir den enkelte forsker store individuell frihet.
I skjæringspunktet mellom akademisk frihet, hva som er god forskningsetisk praksis, og nødvendige prioriteringer og insentiver i finansieringssystemet, oppstår det mange interessante dilemmaer og spørsmål.
Dette har vi tenkt å belyse den 27. november kl. 16 i Egget i det jeg er sikker på blir en interessant og spennende «Horisontdebatt».
Vi har alt fått med oss preses i Vitenskapsakademiet, Hans Petter Graver, som innleder, og flere andre spennende deltakere til å sitte i et panel.
Det er bare å merke seg datoen alt nå!