Det blir med rette sagt at de ansatte er universitetets viktigste ressurs.

Da er det viktig at vi både rekrutterer de beste hodene, og sørger for at vi beholder den beste kompetansen vi kan få ved institusjonen. Derfor trenger vi både gode rekrutteringsmekanismer og karrierepolitikk.

Prorektor Margareth Hagen skriver godt om dette i et debattinnlegg i Khrono nylig.

Hun sier blant annet at:

«Riktig og sterk rekruttering til vitenskapelige stillinger er det viktigste strategiske redskapet for et universitet. Det er også vesentlig å være en god og attraktiv arbeidsgiver.»

UiB kan helt sikkert bli langt bedre både i rekrutteringsprosesser og i vår karrierepolitikk, men vi forbedrer oss stadig vekk. Nylig fikk eksempelvis institusjonen vedtatt «karrierepolitikk for yngre forskere», som er et godt verktøy.

Både Universitetsstyret (sak 46/20) og Arbeidsmiljøutvalget (sak 18/20) ved UiB har satt fokus på gjennomføring av medarbeidersamtaler og medarbeideroppfølging. Her forventer jeg at andelen gjennomførte samtaler vil fortsette å øke de kommende årene.

Men primært er vi ikke tilsatt ved UiB kun for å ha det bra, selv om et godt arbeidsmiljø selvfølgelig er viktig for at vi skal ha en god og skapende arbeidsplass.

UiB har et viktig samfunnsoppdrag vi skal løse, som igjen er reflektert i institusjonens strategi. Det er i dette perspektivet god rekruttering og gode karriereoppfølging blir viktig.

Instituttene ved fakultetet er nå blitt bedt om å utarbeide strategiske bemanningsplaner til fakultetsstyremøte i juni. Det samme gjorde vi i fjor.

Strategiske bemanningsplaner er ikke et dokument som gir konkrete planer for hvilke stillinger som skal lyses ut, eller når, men er ment som del av et planleggingsverktøy som gir retning på aktiviteten framover.

Slike planer er for eksempel del av langtidsbudsjetteringen ved fakultet og institutt, men også viktige for å sikre en sammenheng mellom overordna strategi – slik vi diskuterer det i fakultetsstyret og i instituttledergruppen – og faglig prioriteringer på instituttene.

Det betyr også at vi bruker planene for å skape handlingsrom til å dreie forskningsfokus – ettersom forskning og samfunnsutfordringer endres.

Målet med det hele er at vi skal hevde oss innen forskning og levere god utdanning.