I Khrono forrige uke kunne vi lese at det likevel ikke er bevist «at mennesker er bedre enn datamaskiner til å løse en kompleks kvantefysisk utfordring, …». I tillegg utvidet artikkelen ordforrådet mitt med flere danske invektiver, hvorav ett er gjengitt i overskriften.

Dette betyr at forskningsspørsmålet om «mennesker er bedre enn datamaskiner til å løse en kompleks kvantefysisk utfordring» fortsatt er et åpent spørsmål – og mulig for en prosjektsøknad til fristen for åpne prosjekter i Forskningsrådet 10. februar.

Nå er det neppe særlig lurt å skrive en søknad siste dagene før en frist dersom en ikke alt har jobbet med prosjektideene en god stund.

Derimot – for et fakultet som vårt, hvor vi er helt avhengig av eksternfinansiering for å nå våre faglige mål – er det nødvendig å ha gode prosesser opp mot viktige søknadsfrister som sørger for at vi sender inn gode søknader.

Så hvordan jobber vi for å utvikle mange og gode søknader til Forskningsrådet og andre finansieringskilder?

 Det korte svaret er at langvarig og systematisk arbeid der instituttledelse, forskningskoordinatorer og forskere jobber sammen om å øke eksternfinansiering er nødvendig.

Det må gis tydelige mål og forventninger, støttet av gode insentiver.

Ser vi på resultatene de siste årene har vi mye å glede oss over. For eksempel knyttet til siste SFI-runde.

Jeg er også fornøyd med at vi fikk sendt inn ti SFF-skisser med fakultet som vertskap i høst. Akkurat nå ser det ut som vi får av gårde 12 søknader til fellesløftet innen fristen 10.februar.

Forrige uke fikk vi den flotte nyheten om at COFUND-søknaden gikk inn. Her har UiBs marine satsing virkelig jobbet hardt for å mobilisere på tvers av institusjonen.

Dette prosjektet vil gjøre UiB til et enda sterkere marint forskningsuniversitet.

Søknadsarbeid vil alltid være langsiktig og avhengig av klare faglige ambisjoner. Konkurranseutsatt eksternfinansiering er også en legitim måte å styre forskningspolitiske prioriteringer og sikre kvalitet.

Men det er også helt avhengig av at vi har tillit til de forskningsfinansierende institusjonene.

Den siste tiden har det pågått en debatt i Khrono knyttet til hvordan Forskningsrådet fordeler 10 milliarder forskningskroner årlig. Det synes jeg er en viktig og sunn debatt.

Skal søknadsprosessene i Forskningsrådet ha nødvendig legitimitet, må de oppfattes som åpne og konsistente. Derfor er det viktig at Forskningsrådet tar kritikken som kommer seriøst.

På den andre siden er jeg sterkt uenig med Aksel Tjora og de som mener at vi like godt kan dele midlene direkte ut til forskerne og spare administrasjonskostnader.

For det første mener jeg at søknadsskriving har en verdi i seg selv og er en naturlig del av forskningen.

For det andre bidrar evalueringsprosesser – i alle fall stort sett – til sikring av kvalitet.

For det tredje er den politiske styringen av forskningsmidler gjennom konkurranse og porteføljestyring en legitim måte å prioritere hva vi skal holde på med.