Driver vi et «universitet» eller en «skole»?

Da jeg var student på 80-tallet var det ingen som omtalte UiB som «skole». Skolen var noe vi var ferdig med da vi gikk ut av videregående.

Universitetet var en plass hvor vi kunne diskutere politikk over et glass øl i Hulen og få dypere innsikt i våre faglige interesser. De fleste som lyktes gjennom et studium tror jeg hovedsakelig var drevet av indre motivasjon.

Forhåpentligvis ville vi også lære noe nyttig slik at vi kunne få oss en god jobb etter studietiden. Men jeg kan ikke huske at vi var særlig opptatt av hva vi skulle bli.

Forventningen til selvdisiplin og egenstudier var store, og først godt ut i et studium kom vi tett på professorene.

Mange sluttet, og selv om universitetene alt på 60-tallet hadde blitt masseutdanningsinstitusjoner, var frafall noe en knapt hadde fokus på.

Selv strykprosent på godt over 50 prosent i enkelte fag skapte ikke særlige reaksjoner.

I et oppslag om frafall i ulike studier i BT nylig ble Anna Nygård Johansen intervjuet. Johansen studerer ved vårt integrerte masterprogram i fiskehelse,  og gir et intervju som jeg ble glad over å lese. Hun snakker godt om sitt eget studieprogram. Ett av svarene hennes var at:

«– Vi er tett på de vitenskapelig ansatte på skolen, og det er et høyt faglig nivå på dem som underviser oss.»

Dette må være kjekt å lese for de som er ansvarlige for programmet.

Samtidig fikk det meg til å stoppe opp og reflektere over hvorfor neste alle våre studenter kaller UiB for «skole».

Nå er det i og for seg ikke noe i veien for å kalle universitetene «skole», selv om vi i Norge normalt bruker skole-betegnelsen fram til høyere utdanning.

Jeg vet også at det har vært slik lenge og at det ikke nytter å fortelle studentene at de må slutte å si «skole» når det heter universitet.

Paradoksalt nok ønsker alle høyskolene i Norge å bli kalt universitet. Men det er lett å forklare med ønske om prestisje og en tro på bedre finansiering.

I en tid hvor korte, yrkesrettede utdanninger blir etterlyst – og hvor en leter etter kortsiktige økonomiske gevinster av det universitetene holder på med – er det all grunn til å tenke over hvordan vi hegner om de grunnleggende ideene om hva et universitet bør være.

Hvordan skiller dette oss fra andre utdanningsinstitusjoner?

For meg er det opplagt at universitetene skal utdanne reflekterende kandidater, som har evne til å stille kritiske spørsmål og tenke kritiske tanker, og være et sted for friere utdanninger.

Universitetet skal fortsatt være et sted hvor forskning og utdanning forenes og et sted for diskusjoner og lange tanker som ikke umiddelbart er nyttige.

Hvor ellers er det naturlig at vi arrangerer Aarebrotforelesningen hvor Kikki Kleiven kan fortelle 4,5 mrd. års historie på 200 minutter?

Det er et kjennetegn ved våre utdanninger at de skal gi solid kompetanse i de grunnleggende disiplinfagene og at de skal være forskningsbaserte.

Fakultetet er også opptatt av at vi skal gi studieprogram som er relevante for et arbeidsliv i endring, og hvilke ferdigheter realister utdannet ved UiB bør ha, ut over de disiplinfaglige kompetansene.

Vi ønsker heller ikke at studenten våre skal velge feil, og ønsker heller ikke store frafall.

Men kanskje vi har glemt noe når studentene våre velger å kalle oss «skole»?

Er det slik at studentene våre ikke forstår forskjellen mellom hva et universitet og en skole er? Eller er det heller slik at kravet om høyere gjennomstrømning har ført til denne skoletenkningen?

All statistikk viser jo at profesjonsstudier der studentene leies gjennom definerte løp med lite valgfrihet og tilhørende sjanse til å gå seg vill, har minst frafall.

I så fall må vi også akseptere at frafallet blir høyere dersom vi vil ha mest mulig frie studier, slik vi vokste opp med på åttitallet.

Forhåpentligvis tar jeg feil, og at de fleste studentene våre har en klar forestilling om hva et universitet burde være.

Og at vi også kan kombinere friere utdanninger med lite frafall.

 

3 thoughts on “Driver vi et «universitet» eller en «skole»?

  1. Viktig erkjennelse på riktig sted. Mangler bare handling.
    Det er alarmerende når universiteter kalles for skole av selveste studentene. og de har dessverre god grunn til det. en utvikling som man kunne observere de siste ti årene for øvrig.
    Vi trenger ekte universiteter i Humboldts ånd for å møte fremtidens utfordringer. Yrkesfag og yrkesstudier på skoler og høyskoler er like viktige for samfunnet, men de burde ikke være det primære målet på et universitet.

  2. Jeg rakk ikke å være student på 80-tallet, men jeg fikk med meg en del av 90-tallet og overgangen til Bachelor og Master. Fra deltakelse som studentrepresentant i Programstyret for Prosessteknologi rundt årtusenskiftet husker jeg godt utfordringene med å sette sammen studieløp som i praksis hadde mest til felles med ingeniørstudier basert på utvalget av fag som var tilgjengelige fra ulike institutt ved fakultet/universitet. Nå, to tiår senere, er jeg ikke overbevist om at disse utfordringene er løst på en optimal måte, samtidig som det er lett å se at studentene kan forveksle studietilbudet universitetet tilbyr med det de forespeiles fra f.eks. høyskolene. Kanskje kan det hjelpe å flytte Examen philosophicum tilbake til første semester, som i ‘gamle dager’, og samtidig gi faget en ansiktsløftning og litt mer presisje, tyngde og vekt. Hvor skal ellers studentene lære forskjellen på ‘skole’ og ‘universitet’, ulike former for kunnskap, osv., i en hverdag der studieløpene blir stadig mer strømlinjeformet?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *