70 år bør fortsatt være aldersgrensen i staten

– men det bør bli lettere å jobbe etter aldersgrensen. Dette er hovedkonklusjonen til Steinar Holden i et leserinnlegg i Khrono nylig.

Regjeringen har sagt at de vil:

«Øke den alminnelige aldersgrensen i staten til 72 år, slik den er i arbeidsmiljøloven».  Høringsfristen for dette forslaget er satt til 28. februar.

Blant de som alt har uttalt seg er Det medisinske fakultet ved UiB. I likhet med Steinar Holden, er Det medisinske fakultet negative til å heve den alminnelige aldersgrensen. Det er et synspunkt også jeg deler.

Samtidig støtter jeg nyanseringen om at det bør bli letter å jobbe etter fylte 70 for de som ønsker det, når dette også sammenfaller med institusjonens behov.

Det er en kjent sak at mange i akademia har et sterkt ønske om å stå i full stilling etter at de har passert 70. Jeg har også hatt kollegaer som har bidratt på svært høyt faglig nivå etter at de har fått «emeritus» status.

Samtidig er det langt fra alle som ønsker dette. Erfaringen fra det siste året med koronaepidemien er for eksempel at mange av våre eldre arbeidstakere sliter ekstra med den hurtige omstillingen vi har hatt til digitale undervisningsformer, og de krav vi i dag har til å utdanne studentene våre.

Universitets- og høyskolesektoren har en generell høy gjennomsnittsalder i de faste vitenskapelige stillingene. Dette har lenge vært en utfordring i forhold til nyrekruttering.

På vårt fakultet er førsteamanuenser i gjennomsnitt 38,7 år når de tilsettes – en relativt høy alder.

MN-fakultetet har også en stor utfordring med kjønnsbalansen blant våre vitenskapelige ansatte:

  • Kun 16 % av professorene totalt sett er kvinner
  • Kjønnsandelen er enda dårligere blant våre eldre professorer.

Ved å låse disse stillingene lengre, låser vi ikke bare mulighetene for nyrekruttering, men det hindrer også dyktige kvinners karriereutvikling.

Konvensjonell visdom er at de fleste forskere er mest produktive i ung alder. Dette kan nok diskuteres og er i alle fall svært individuelt og til dels fagavhengig.

Uansett er erfaring fra et liv i utdanning og forskning ofte svært verdifullt.

Jeg har alltid opplevd det som positivt å være i et miljø med god aldersfordeling og ulike erfaringsbakgrunner basert på mangfold. En heving av den alminnelige aldersgrensen vil ikke bidra til en mer mangfoldig stab blant våre ansatte.

Universitets- og høyskolesektorens ordning med emeritus-status, er for mange en god løsning.

Her kan de fleste vitenskapelig ansatte fortsette med sitt faglige arbeid og bidra på en positiv måte til arbeidsmiljøet. Emeritiene får adgang til infrastrukturen og det sosiale fellesskapet, men uten lønn. De kan gi mye tilbake til institusjonen og samfunnet gjennom å bidra på denne måten.

Jeg mener det beste ville være at vi utviklet en bedre personalpolitikk for alle i staten.

Det betyr at en i større grad har individuell oppfølging av arbeidstakere. I vår sektor er videreføring av emeritus-ordningen kombinert med en mer utstrakt bruk av muligheten til å stå i stillingen, en mye riktigere løsning enn å heve den alminnelige pensjonsalderen.

Forslaget om å øke aldersgrensen til 72 år eller mer vil favorisere et fåtall arbeidstakere, men vil ikke styrke universitetenes evne til å løse samfunnsoppdraget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.