Norsk forskning er i stor grad finansiert gjennom offentlige midler.
For å bruke MatNat-fakultetet som eksempel: Av de 1.2 milliardene fakultetet mottok i 2020, utgjorde direktebevilgningen fra Kunnskapsdepartementet omlag 64 prosent.
Den eksternfinansierte delen av budsjettet vårt er også i stor grad offentlige midler finansiert gjennom blant annet Forskningsrådet. Alt i alt utgjorde ikke-offentlige midler rundt 11 prosent av økonomien vår i 2020 – omlag 130 millioner kroner.
De aller fleste av oss ønsker en solid grunnbevilgning uten sterke politiske føringer.
En grunnleggende forutsetning er så klart at «akademiske frihet» og institusjonell autonomi gjelder for all forskning i regi av universitetene.
Samtidig er det en svakhet i det norske forskningssystemet at vi er så avhengig av offentlig finansiering.
Dette ble påpekt av UiOs Strategic advisory board i 2014:
Norwegian universities are profoundly dependent on public funding,
which is increasingly earmarked for specific purposes.
Private funding is rare.
As a result, the university is severely constrained
in the allocation and use of financial resources. (Build a Ladder to the Stars)
At næringsliv og industri er med på å finansiere forskningen vår er bra. Det viser at vi holder på med forskning som er relevant for det samfunnet vi skal tjene.
I tillegg til industrifinansiering, mottar vi generøse gaver til langsiktig og grunnleggende forskning gjennom mange private stiftelser og fond.
I norsk sammenheng er Trond Mohn stiftelsen (TMS) et unikt eksempel på private donasjoner som gir svært verdifulle bidrag til grunnforskning.
Den siste uken har det på ny oppstått en debatt om den såkalte gaveforsterkningsordningen, som ble fjernet i årets statsbudsjett (les også debattinnlegg i Khrono).
Ordningen har fungert ved at private donasjoner har kunnet utløse et tillegg fra staten på inntil 25 prosent av gaven. Budsjettmessig har bortfallet ført til problem i prosjekt hvor gaveforsterkning alt var kalkulert inn faste forpliktelser. Ved vårt fakultet har vi beregnet at dette utgjør omtrent 10 millioner kroner de neste årene.
Hvor vidt ordningen ikke har fungert etter intensjonen – slik statssekretær Horringmo er inne på – kan sikkert diskuteres, men det er ingen tvil om at den har gitt ett ekstra løft til prosjektene som har vært dekket av ordningen.
Jeg mener også det er viktig å stimulere til økt ikke-offentlig finansiering av norsk forskning.
Fakta om forskningsfinansiering
Det offentlige er den største kilden for finansiering av FoU i Norge (2017):
- Nesten 47 prosent kom fra offentlige kilder
- I underkant av 40 prosent fra næringslivet
- Snaue 9 prosent fra utenlandske kilder
- Snaue 5 prosent fra andre innenlandske kilder som private fond, gaver og liknende
Kilde: regjeringen.no