For mer en 2000 år siden estimerte Eratosthenes jordens omkrets til 39900 kilometer, som er forbløffende nær det korrekte svaret på 40 074 kilometer.

Jeg vil tro at de som levde på Eratosthenes tid i liten grad var opptatt av jordens form. Personer som tenkte over det, hellet nok mot at jorden var flat. Kanskje tenkte de det samme som jeg ser fra kontorvinduet mitt: Jorden ser nokså ruglete ut.

Forrige uke fikk vi vite at Christian Paaske ønsker å diskutere om jorden er flat med fagperson på Institutt for geovitenskap som kan dokumentere at jorden ikke er flat.

Ifølge På Høyden er dette en del av «Alternativmessen – sunn livsstil».

Geovitenskap takket høflig nei til invitasjonen. Professor Ritske Huismanns forsikrer avisen om at det er:

«ingenting nytt som har dukka opp i løpet av dei siste hundreåra som tyder på at jorda har flata ut.»

Så vidt jeg vet har Ritske rett!

Jeg er også helt enig med lederen i Bergens Tidende, 27. februar, som slår fast at forskere ikke bør bruke tid på å legitimere denne typen tull. Vi bør heller bruke tiden vår på å argumentere mot farlige feiloppfatninger, for eksempel framført av klimaskeptikere og vaksinemotstandere.

Likevel viser debattfeltet under artikkelen i På Høyden – som så langt har 62 innlegg – at mange føler behov for å avvise at jorden er flat. Avisen følger også opp gjennom å publisere at «Jorden er en rund kugle».

Selv blir jeg fascinert når store grupper forsvarer standpunkt som strider mot all etablert kunnskap.

Det er et sunnhetstegn at mange stiller seg kritisk til etablerte sannheter. Det å være kritisk er jo også en viktig del av den vitenskapelig tenkning, slik vår kollega Erik A. Hansson er inne på i et debattinnlegg i BT.

Vi må likevel ha lov til å inndele debatter i mer eller mindre viktige – og mer eller mindre tøvete.

Vaksineskeptikere må møtes med alvor fordi holdningene utgjør en livsfare for sårbare mennesker og et folkehelseproblem for oss andre. Klimaskepsis kan bidra til at vi utsetter nødvendige tiltak til det er for sent å handle.

Det ligger nok mye individualisme bak disse alternativbevegelsene. Men det er et seriøst spørsmål når og hvorfor holdningene bikker over i konspirasjonsteorier og motstand mot vitenskap.

Som matematiker innser jeg at matematikken som bygger opp under mye av den seriøse vitenskapen, faktisk er ugjennomtrengelig for folk flest. Og det er ingen fasit på hvordan vi møter «flatearthers» og konspirasjonsteoretikere.

Selv har jeg tro på betydningen av å lære oppvoksende generasjoner kunnskapsbasert kritisk tenkning for å møte individualistisk synsing. I tillegg utvikler dette sunne holdninger til å kritisk vurdere argumenter og fakta.

Her har vi som universitet et stort ansvar.

Høyere utdanning har stor betydning. Ikke minst lektorutdanningen vår som skal utdanne kommende generasjoner lærere  til skolen!