Er frafallet i høyere utdanning et så stort problem som noen vil ha det til?
Det er dekan Morten Dæhlen og studiedekan Knut Mørken ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo som stiller spørsmålet i et innlegg i Khrono.
Bakgrunnen for spørsmålet er at regjeringen bruker det høye målte frafallet i sektoren som hovedargument for de nye kravene i opprykks- og tilsettingsforskriften – eller som den så fint heter: Forskrift om endring i forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.
Jeg mener at undervisningskompetanse skal tillegges stor vekt i rekruttering og merittering av ansatte i førsteamanuensis og professorstillinger.
Det har fakultetet vårt vist at vi tar alvorlig gjennom å være et foregangsfakultet i innføringen av meritteringsordninger for gode undervisere og etablering av Pedagogisk akademi.
Vi vektlegger også dette tungt i tilsettingsprosessene våre. Blant annet gjennom prøveforelesninger og intervju, men vi kan sikkert gjøre disse prosessene enda bedre.
Prinsipielt er jeg likevel uenig i at dette skal styres av forskrifter fra departementet.
Det svekker institusjonenes autonomi. Og som Dæhlen og Mørken antyder; vi kan fort bli styrt på feil premisser.
Men når det gjelder spørsmålet om frafall mener jeg at dette er et spørsmål vi må ta alvorlig.
Igjen er det viktig at vi er enige om premissene. Dæhlen og Mørken viser til tall fra MN UiO. Tallene forteller at blant de som startet å studere der i høst, har allerede 28 prosent bestemt seg for å ikke fullføre studiet.
Dæhlen og Mørken sier at:
«Basert på dagens målemetoder for frafall vil derfor en gjennomføringsgrad på rundt 50 prosent måtte anses å være god og at det vil være tilnærmet umulig å oppnå en gjennomføringsgrad på over 60 prosent slik frafall måles i dag.»
Det vi ikke vet er om studentene planlegger å fullføre «på normert tid», som er det målemetodene ser på. Målemetodene tar heller ikke hensyn til om en student skifter program og fullføre en grad på et annet program enn de opprinnelig begynte på. Da regnes det som frafall.
Vi har hatt vår egen undersøkelse for førstesemester-studentene i høst. Ser vi bort de studentene som startet på et årsstudium, siden disse likevel ikke er på et gradsgivende studium, svarte 94 prosent på undersøkelsen.
På spørsmålet «Hvilke studieplaner har du ved UiB?» svarte 84 prosent at de planlegger å fullføre bachelor-, master- eller PhD-grad ved UiB:
Med forbehold om at vår og UiOs undersøkelse ikke er direkte sammenlignbare, ser det ut som en klart større andel av våre studenter planlegger å fullføre et studium hos oss, enn det som er tilfelle ved UiO.
På bakgrunn av dette mener jeg at vi bør ha betydelig større ambisjoner for gjennomføring enn det Dæhlen og Mørken skisserer.
Men om vi skal ha veldig store ambisjoner om at en høy andel skal fullføre «på normert tid», er jeg mer skeptisk til.
Vi må faktisk kunne akseptere at ikke alle studenter følger oppsatte planer og at de gjør omvalg.
Dessuten vil endringer i livssituasjon gjøre at noen trenger lengre tid på å fullføre enn det som er «normert tid».
Vi må kunne akseptere at ikke alle studenter følger oppsatte planer og at de endrer studieprogram. Vi legger faktisk så langt som mulig til rette for at studentene skal kunne skifte program underveis i studiet.
Som utdanningsinstitusjon må vi ta studentenes ambisjoner på alvor og levere gode studieprogram som oppleves relevante.
Jeg er også helt sikker på at god oppfølging og dedikerte og inspirerende undervisere som legger til rette for studentenes læring, er viktige for at studentene gjennomfører planene de har når de begynner hos oss.