Betyr det noe at vi skal bli et klimanøytralt universitet?

Styret ved UiB har uttrykt en klar ambisjon om at UiB skal være klimanøytralt innen 2030. Som en del av denne ambisjonen ble det i siste styremøte vedtatt en  «ambisjon om årlig gjennomsnittlig reduksjon i CO2 på 10 %». Samtidig er styret tydelig på at det «er en forutsetning at UiB skal opprettholde og videreutvikle kjernevirksomheten».

All seriøs forskning viser at utslippene av klimagasser er et alvorlig problem, og at vi nå snakker om en klimakrise, slik et opprop fra 11.000 forskere nylig uttrykte.

Dataene er såpass overveldende at jeg har vanskelig for å forstå at noen kan hevde at klimakrisen bare finnes i modellene.

Derfor mener jeg det er riktig at UiB har ambisjoner om å bli klimanøytrale. Dette er bra for miljøet, kan bidra til et bedre samfunn, og kan styrke vårt omdømme og gjøre UiB til en bedre institusjon.

Samtidig er det viktig at vi ikke beveger oss for langt inn i symbolpolitikken. Vi skal først og fremst levere på samfunnsoppdraget vårt – som er forskning og utdanning. Skal vi lykkes med det må vi fortsatt reise på konferanser og delta aktivt i internasjonale nettverk.

Vi må til og med reise til Oslo og Brussel for å lobbyere for forskningsmidler.

I det store bildet utgjorde UiBs utslipp på 54 560 tonn CO2e i overkant av en promille av Norges innlandsutslipp på 52 millioner tonn CO2e i 2018. De norske utslippene er igjen i overkant av en promille av de totale fossile utslippene i verden.

 

I dette perspektivet kan det se ut som hva vi gjør ved UiB er helt uten betydning. Men uten at vi alle bidrar, kommer vi ikke til å løse problemet.

Til tross for at norsk el-forsyning er nesten 100% fornybart gjennom vannkraft, er våre innlands klimagassutslipp det dobbelte av Sverige per innbygger. Sammen med at Norge også er en stor eksportør av olje og gass og har tjent oss rike på dette, gir dette oss et ekstra stort ansvar for å bidra til å løse klimaproblemet.

Selv om vi både har et individuelt og institusjonelt ansvar for å bidra til nødvendig omstilling, mener jeg det største bidraget UiB kan komme med er gjennom forskning og utdanning.

Vi har etablert klima og energiomstilling som et hovedsatsingsområde ved UiB.

Bergen Offshore Wind Center vil gi viktige bidrag til å bygge en havvind industri i Norge, og vi skal etablere nye studieprogram som bygger opp om nødvendig omstilling.

Siden 1996 har ca. 1 million tonn CO2 fra gassproduksjon på norsk sokkel blitt injisert tilbake under havbunnen på Sleipner feltet.

Dette blir kalt karbon fangst og lagring (CCS), og Sleipner-prosjektet utgjør omlag 200 ganger UiBs årlige utslipp.

Vi vet at denne teknologien fint kan oppskaleres med en faktor 1000-2000. CCS har med andre ord potensial til å håndtere fem til ti prosent av verdens klimagassutslipp. Northern Lights-prosjektet kan bli et viktig grep for å få til en slik oppskalering.

Sammen med NORCE har UiB etablert et verdensledende forskingsmiljø på lagringsteknologi.

Sist tirsdag var jeg innom Bergen CCUS seminar, («U» i CCUS står for «utilization», altså bruk av fanget karbon i industrielle prosesser), og fikk med meg et glimrende foredrag av Martin Fernø ved Institutt for fysikk og teknologi.

Martin viste at den potensielle nettoeffekten av å bruke CO2 ved utvinning av olje, er en utslippsreduksjon på mer enn 40 prosent.

Bare reduksjonen tilsvarer mer enn de innenlandske norske utslippene. Det fine er at løsningen er skalerbar på norsk sokkel.

Å sørge for energieffektive bygg, å ha et bevisst forhold til hvor vi reiser, redusere antall parkeringsplasser, spise mindre kjøtt og endatil tåle et vegetarjulebord – er viktig for å ha troverdighet som institusjon.

Men det er gjennom forskning og utdanning vi kan gi signifikante bidrag til å løse klimaproblemet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *