I gjestekommentaren «Nasjon ambisjon» i Bergens Tidende 26. februar, skriver tidligere prorektor og professor i sammenlignende politikk, Anne Lise Fimreite, innsiktsfullt om «andre felt og sektorer» som kan ha noe å lære av suksessen under vinterolympiaden. Som Fimreite skriver, er norsk forskning en opplagt kandidat, selv om tilstanden neppe kan karakteriseres som fiasko.

Slik jeg ser det er universitetet et drivhus for nye ideer og meningsbrytninger – og et sted der de mest kreative blant oss skal få utvikle seg i åpne og tolerante omgivelser.

Det er også her nye generasjoner skal få sin høyeste utdanning – og utvikle kunnskap og verdier som legger grunnlaget for god samfunnsutvikling. Dette drivhuset har et betydelig forbedringspotensial, og Fimreite beskriver noen av mekanismene som skal til for at Norge skal bli best også på forskning.

Hun viser til at ledelse er en nøkkelfaktor som blir trukket fram i internasjonale evalueringer, og også hvordan vi kan lære av de beste miljøene ved UiB innen for eksempel klimaforskning, romfysikk og marin forskning.

Når vi på fakultetet framover skal diskutere hvilke mekanismer og tiltak vi trenger for å bygge opp og utvikle nye forskningsledere, er det nettopp med tanke på å etablere flere verdensledende sentre i forskningsfronten.

Vi har i snart to år arbeidet med å få fram skisser til Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) i påvente av utlysningen som vi regner med kommer i løpet av høsten. Neste år kan det bli det utlysning av nye Sentre for fremragende forskning (SFF).

Vi har også håpefulle som søker støtte fra Det europeiske forskningsråd (ERC) eller Bergens forskningsstiftelse (BFS). Vi håper på suksess, men er på ingen måte garantert.

Hvordan skal vi arbeide for å øke våre odds for å vinne i de konkurransene som fordeler store forskningsressurser? Hvordan identifiserer vi unge forskningsledere og bygger disse opp slik at de blir ledere for forskningsgrupper og sentre som endrer disipliner eller som krysser disiplingrenser? Hvordan bygger vi opp om våre egne satsings- og profilområder?

Det meste av dette må skje på instituttnivå, ikke minst ved at vi slipper våre yngre kolleger til slik at de kan utvikle og profilere egen forskning. Jeg er også sikker på at forskningskoordinatorene på instituttene har en viktig rolle i å utvikle og legge til rette for gode søknader.

Samtidig er jeg sikker på at dette er noe fakultetet må arbeide systematisk med.

Vi har kalt det «drivhus»-mekanismer for nye forskningsinitiativ og gjennombruddsforskning i Scenario 2030-rapporten. Her står det at:

[…] For at flere skal delta i søknads- og prosjektsamarbeid trengs rollemodeller som bygger kultur for prosjektsamarbeid i hele forskningsgruppen. Dette kan stimuleres gjennom lederutvikling, fokus på utvikling av forskningsgrupper, gjennom systematisk karrierebygging og bygging av kompetanse på søknadsskriving […]

Og rapporten anbefaler blant annet at:

[…] I utvikling av ny budsjettmodell for fakultetet bør det legges inn mekanismer for å støtte nye faglige initiativ og støtte til fremragende forskere/miljøer som kan føre til gjennombruddsforskning […]

Når vi i årets budsjett har satt av to millioner kroner til å støtte opp om arbeidet med SFI-skisser er det for å gi våre forskere handlingsrom til å utvikle det vi håper skal bli konkurransedyktige søknader. Men dette er budsjettavsetninger vi også skal videreføre og rette inn mot andre konkurranser.

Potten bør nok øke. Samtidig skal vi diskutere og konkretisere hvordan slike strategiske avsetninger kan brukes best mulig framover.

De færreste blir SFF- eller senterledere, og ikke alle egner seg til å være forskningsledere heller, men leverer likevel viktige bidrag til forskning og publisering. Og vi skal aldri glemme at utdanningen er en av hovedoppgavene våre.

Men vi må likevel alle tillate oss å heie på enerne og de som påtar seg ansvaret med å lede og koordinere store og viktige prosjekt.

Avslutningsvis spør Fimreite om det er «mulig at en jente fra Åsane eller Laksevåg eller Arna kan få en Nobel-pris sånn ca 2050?». Sammen med Fimreite heier jeg på det! – og det må gjerne være lenge være før 2050.

Jeg er heller ikke kresen på kjønn eller geografi.