En forskers frihet til å velge sitt eget forskningstema er et viktig prinsipp ved universitetet. Vi mener at det er en forutsetning for at vi skal kunne fornye oss, og også på lang sikt levere forskning og utdanning på høyt internasjonalt nivå.

Akademisk frihet er derfor et grunnleggende og prinsipp i universitetssektoren.

Lov om universiteter og høyskoler (UH-loven) §1.5 sier at:

«(1) Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet.»

Lovverket fastslår likevel noen begrensninger. En praktisk avgrensing er at mye av forskningen vi kunne ønske å utføre krever finansiering langt utover det å kunne heve lønn som professor på et institutt.

I naturvitenskapene er dette velkjent fordi vi ofte er helt avhengig av kostbar infrastruktur.

Ettersom det er staten som gjennom ulike virkemidler finansierer nesten all norsk forskning,  betyr dette at forskningen ved UiB i stor grad blir styrt av hva våre politiske myndigheter prioriterer.

UiBs tidligere rektor og jussprofessor Jan Fridthjof Bernt skriver i sine kommentarer til UH-loven at:

«[…]denne typen indirekte styring er […] ikke bare legitim, men sterkt ønskelig. Dette er et spørsmål om forskningspolitikk, noe i alle fall et lite land som Norge ikke kan klare seg uten.»

En annen begrensning av forskningens frihet er styrt av etiske prinsipper og verdier.

De nasjonale forskningsetiske komiteene skal for eksempel «bidra til at forskning i offentlig og privat regi skjer i henhold til anerkjente etiske normer».

Debatten rundt Akademiaavtalen er et godt eksempel.

Den har i stor grad dreid seg om etiske problemstillinger knyttet til oljeforskning per se – og forskning finansiert av store industriaktører. NENT – den nasjonale forskningsetiske komiteen for naturvitenskap og teknologi sier i sin uttalelse om Akademiaavtalen:

«Uavhengighet er et grunnleggende mål i forskningen. Samtidig er utstrakt samarbeid med offentlige og private aktører ansett som en viktig del av universitetenes samfunnsoppdrag. Omfattende samarbeid med enkeltaktører eller sektorer kan imidlertid utgjøre en utfordring med tanke på å ivareta prinsipper om fri og uavhengig forskning. Slikt samarbeid kan føre til interessekonflikter og skape usikkerhet om forhold som har betydning for forskningens resultater.»

Uttalelsen konkluderer:

«NENT mener det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål som Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås.»

Jeg mener diskusjonen rundt Akademia-avtalen har vært ført på gale premisser.

For det første har Akademia-midlene representert åpne midler som institusjonene i stor grad selv har kunnet prioritere bruken av innenfor forholdsvis vide tema.

Jeg ser heller ikke at avtalen har vært et hinder for omstilling – tvert imot blir midler fra denne avtalen også brukt til å bygge opp om forskning på fornybare energikilder.

For det andre synes jeg begrepsbruken rundt oljeforskning har vært uklar.

Men jeg erkjenner at diskusjonen har tvunget oss til å tenke nøyere gjennom hva vi prioriterer, og sikkert også bidratt til at institusjonene nå er veldig opptatt av at vi må bidra til omstilling og det grønne skiftet.

Et av de mest interessante innleggene i denne debatten kom nylig i en kronikk av professor William Helland-Hansen. Her forklarer han hvorfor han ikke lenger vil bidra til forskning som har som mål å finne mer petroleumsressurser.

Kronikken viser at akademisk frihet også dreier seg om personlige valg.

Men graden av forskningsplikt er faktisk også beskrevet i loven.  I femte ledd i UH-loven §1.5 står det at:

«(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.»

Dette kommenterer Bernt slik:

«Den som er tilsatt i en stilling hvor forskning eller faglig utviklingsarbeid inngår, har ikke bare en forskningsfrihet, slik det er angitt i denne bestemmelsen, men også en forskningsplikt.»
I dette ligger at institusjonen har berettiget forventninger om hvilket oppgaver som blir utført i tråd med stillingsbeskrivelsen for den stillingen en er ansatt i.»

Vi vet at forskningen vår blir styrt av en kombinasjon av egne valg, institusjonelle prioriteringer, ytre politiske føringer, hvem som finansierer oss og faglig peer review.

Det er flere grunner til at vi bør ha en diskusjon om hva akademisk frihet betyr for fakultetet og sektoren vår.

Vi har en nasjonal debatt om åpen forskning og åpne data knyttet til Plan S.

Vi har et stort fokus på ekstern finansiert forskning og behovet for flere faste forskere på fakultetet.

Parallelt med dette er det nedsatt et lovutvalg som ser på UH-loven.

Hva dette vil bety for et sentralt prinsipp som akademisk frihet er det all grunn til å tenke gjennom. Dette tror jeg vi skal oss tid til å snakke en god del om, og ikke bare noen få komitemedlemmer.

En horisont-debatt kan være en god begynnelse.