Er karakterer et hinder for læring?

Ved opptak til høyere utdanning gjennom Samordna opptak blir det satt karakterkrav til studieprogram med begrenset kapasitet. Det samme gjør vi når vi tar opp studenter til masterprogram, og vi bruker karakterer som et første kriterium når vi sorterer studenter som søker om PhD-stillinger.

På samme måte er karakterer et viktig tilsettingskriterium for store deler av arbeidslivet, i alle fall når en søker jobb første gang.

Vi har stor tro på at eksamenskarakterer er et godt mål på kunnskapsnivå.

Samtidig er karakterer blitt et mål i seg selv for mange studenter og elever, og påvirker i høy grad hvordan de prioriterer. For mange er det viktigere å få gode karakterer som sikrer jobbmuligheter, enn hvilke fag de velger og hva de faktisk lærer.

Det er heller ikke urimelig å tenke seg at karakterpress fører til flere psykiske problemer blant studenter og elever. I alle fall avdekker studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) for 2018 en betydelig økning i slike problemer siden 2010.

De siste årene er forventningene til at universitetene skal levere forskning og utdanning som skal bidra til innovasjon, omstilling og verdiskapning i samfunnet blitt veldig tydelig. I ambisjonene bak Langtidsplan for forskning og høyere utdanning står det for eksempel:

Regjeringens prosjekt er å legge til rette for vekst i samlet verdiskaping og nye lønnsomme arbeidsplasser, omstille norsk økonomi og gjennomføre det grønne skiftet. […]Gjennom å satse på kunnskap skal vi ruste oss for fremtiden, skape nye, grønne og lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv offentlig sektor.

I dette ligger det et tydelig krav om at vi skal levere relevante utdanninger som er tettere på arbeidslivet, og at kandidatene vi utdanner skal bidra til innovasjon, omstilling og verdiskapning i samfunnet.

Dette betyr at studentene må lære seg en arbeidsmetodikk som innebærer samarbeid og deling. Men dette er neppe noe vi dyrker fram gjennom et sterkt fokus på slutteksamen.

I tillegg sier sentrale politikere at skolen skal stimulerer til dybdelæring framfor overflatelæring, noe som nok gjelder hele utdanningssystemet. Dette er vi jo alle enige om, men også her kan vi stille spørsmål ved om fokus på slutteksamen stimulerer det vi ønsker.

Jeg er sikker på at alle som underviser ved fakultetet er opptatt av å gi god undervisning, og av at studentene skal lykkes. Men kravene til god undervisning har endret seg i takt med at de politiske forventningene til hvilke kompetanser studentene skal ha når de går ut i arbeidslivet har endret seg.

Jeg tror også at et flertall av studentene har et annet perspektiv på hva det betyr å studere enn da jeg var student.

Derfor er endringen i utdanningskultur som bioCEED representerer nødvendig og spennende. Jeg synes også det er stimulerende å se hvordan Geovitenskap har arbeidet med sin SFU-søknad iEarth. Uavhengig av finansiering er jeg sikker på at iEarth vil endre hvordan framtidige geologer blir utdannet.

Vi må forstå hvordan dagens studenter tilnærmer seg læring, og vi må se undervisning og evaluering i sammenheng, slik at det siste tydelig bygger opp om det første.

Et nøkkelord er formativ vurdering, som jeg tror vi i må benytte oss av i langt større grad.

Med formativ vurdering skal eksamen ikke være en kontroll til slutt slik det tradisjonelt har vært praktisert, men vurderingen skal bestå av tester og innleveringer underveis som sammen med tilbakemelding gir studentene muligheten for utvikling og læring.

Christian Jørgensen og Helen Bråthen har skrevet en god artikkel om dette publisert på side 7 i samledokumentet fra MNT-konferansen 2019.

Karakterer har en viktig funksjon i et skole- og utdanningssystem. Men når mye tyder på at måten vi vurderer våre studenter på har sterke negative sider, bør vi se på vår praksis og om den kan forbedres.

Derfor støtter jeg at vårt pedagogiske akademi starter en diskusjon om hvordan vi bruker karakterer og evaluerer våre studenter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.