Så er det «på’an» igjen. Da smittetallene begynte å vokse i Bergen, var det bare å forvente at byen innførte strengere smittetiltak en det resten av landet har. Dermed er vi tilbake til hjemmekontor med Zoom og Teams.

Heldigvis er nedstengingen denne gangen langt mindre drastisk enn i mars.

Vi har tilgang til kontorene uten å trenge tillatelse. Aktiviteter som må foregå på campus, for eksempel laboratorieundervisning, kan foregå på campus – forutsatt at vi overholder generelle smitteverntiltak.

Samtidig er de fleste av oss blitt vant med å bruke digitale plattformer.

Heldigvis ser det også ut til smittetallene er på vei ned, og at vi i løpet av få dager kan være tilbake til der vi var før smitteutbruddet.

Men jeg ser at mange er slitne og blir påført ekstra belastning. Langt i fra alle synes de behersker digitale undervisningsplattformer like godt.

Mange studenter får ikke den oppfølging og sosiale kontakten de trenger for å holde motivasjonen opp.

Undervisere fortviler over digitale løsninger som ikke virker som de skal.

Jeg vet at studieadministrasjonen på institutter og her på fakultetet må arbeide lange dager for å få planene til å gå i hop når det stadig skjer endringer.

Vi sliter rett og slett med å ikke ha en forutsigbar hverdag. Og vi vet at dette vil vare ved.

Kanskje kommer det en vaksine en gang på nyåret, kanskje ikke.

Uansett, tror jeg vi trygt kan planlegge med at korona vil prege oss lenge framover, og at vårsemester blir som høstsemesteret.

Mangel på forutsigbarhet gjør oss irritable, og får oss til å skylde på andre – alt fra IT-personell som ikke leverer utstyret vi trenger, til fadderuken, eller til «ledelsen».

Alt dette er forståelig. Og selv om vi alle gjør så godt vi kan, tror jeg nok vi må erkjenne at vi ikke greier å levere den kvaliteten på undervisning eller andre oppgaver som vi ville gjort i en normalsituasjon.

Vi bør etterhvert stille spørsmålet «hva er godt nok?», og vi bør være tolerante for at ikke alt fungerer perfekt.

Erfaringen med digital undervisning gjennom korona-epidemien er at dette er et godt supplement til ordinær undervisning. Men de fleste av oss innser også at det ikke erstatter fysisk undervisning, slik Pinar Heggernes skriver godt om i BT fredag.

Det er sikkert også gode grunner til å diskutere om tiltakene for å slå ned epidemien tjener hensikten, slik Nikolai Østgaard reflekterer over i et debattinnlegg i Khrono.

Uansett hva en måtte mene om dette registrerer jeg at det blir gjort en fantastisk innsats fra alle ansatte og studenter for å få den «nye» hverdagen ved fakultetet til å gå rundt.

Dette blir en lang dugnad vi ikke ser enden på. Det er veldig viktig at vi greier å motivere oss selv og støtter hverandre, og at vi står sammen for å få hverdagen til å fungere.

Jeg ser daglig eksempler på mange som yter det lille ekstra, og skulle gjerne takket dere enkeltvis.

Av praktiske og smittevernhensyn er det vanskelig å få akkurat dét til.

Derfor skriver jeg heller en stor TAKK til dere alle her!